Det blåser gjennom det åpne vinduet og jeg kan ikke lese. I stedet sitter jeg og strikker og venter på at klokken skal bli to så jeg kan lære mer om respirasjonssystemet. Bli klok og forstandig. Puste med magen så lungene blir glade.

Forrige mandag hadde jeg en nål i pannen. Resultatet ble et ganske stort blåmerke og litt ymse reaksjoner. Tårer, for eksempel, er ikke lenger et fremmed element i heimen. Og det tror jeg er bra, for jeg  har hørt at det er sunt. Litt rensende. Jeg har også hatt tolv andre nåler stukket inn i forskjellige kroppsdeler, jobbet en uke som assistent for en 7 år gammel autist, og kjøpt meg et armbåndsur for å holde et øye med tiden. I dag har jeg også kjøpt en 1500 siders dunderbok om kinesisk medisin, akupunktur og urter, samt et hefte om festlige punkter på føttene, så jeg kan sniklese til neste samling med mine nye bekjentskaper. Mer kjedelig enn som så kan det umulig oppsummeres, men jeg tenkte at det kanskje var på tide å bruke fingrene litt igjen, til noe annet enn å spille minesveiper.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ah. Verden er fin. Styggfin!

Jeg sitter og er grønnsak. Totalvrak. Studerer et tilfeldig punkt i luften, før jeg seigt finner et annet, og fungerer ikke til noe som helst. Bare sitter og er verdensfjern og orker ikke engang å åpne munnen min. Og det er vel der ideen om å dra kommer fra. Krølle som har letet frem billige billetter som jeg bare rister på hodet av før jeg går og legger meg på soveromsgulvet, helt til Krølle kommer og drar meg med seg til sofaen og plasserer en stor kopp te i hendene mine, som er for tunng til å løftes til munnen, men som varmer.

Hva kan jeg si? Om ni og en halv time flyr vi av sted og jeg skal spise så sykt mye moussaka og fetaost at det tyter ut gjennom ørene mine. Med andre ord sluttet jeg ganske fort å riste på hodet og fant frem sandalene mine i stedet. Og det er kanskje like greit.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I mangel på noe å skrive, noe som har vært en trend den siste tiden, så poster jeg litt kunst. Min triste Dumbo, som gråter fordi han er så veldig, veldig sulten. Jeg tegnet den med datan til Krølle på bordet, og den teite lille datamusa hans på magen, satidig som jeg lå på ryggen på sofaen og var lat. Stabilt og behagelig. Og så bestemte jeg meg for å ikke angre eller gjøre om noe, og da blir resultatet selvsagt naturtro og vakkert. Og når ordet sulten er nevnt – jeg skal spise torsk nå. Krølle ville ikke ha fordi han er teit og pysete når det gjelder sånne ting, så han får skylde seg selv. Så det så.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er jeg virkelig så kjedelig å være med, piper jeg med ansiktet ned i madrassen, liggende på magen i sengen vår. Mumler at ingen har tid til meg. Jeg har tid til deg, sier han og stryker meg over ryggen, og jeg blir så glad samtidig som jeg er så trist at jeg ikke riktig vet hva jeg skal gjøre. Så jeg blir bare liggende der. Sukker oppgitt og støtter hodet i hendene mine. Stikker ut furteleppa.

Han drar for å være litt med vennene sine før vi forsvinner, og jeg, jeg blir hjemme. Jeg har ingen å si hadet til som har tid. Det er bare sånn det er. Og det er greit, uten å egentlig være det. Men jeg antar det er mest min egen feil.

Når han kommer hjem igjen er klokken mye. Egentlig skal vi steke vafler og spise is, men jeg vil ikke. For jeg er rar. Jeg har pakket det siste og ligger sammenkrøllet på sengen, som en ball, og hører Kent helt fra Borggården inn gjennom vinduet. Lyden kommer og går med vinden og bilene, og jeg er kvalm og sint og trist og lei og alt på en gang. Og da blir det så mye at jeg blir til ingenting. Det blir så mye at jeg kobler ut og blir en pakke. En sånn myk en som bare kan ligge stille og flyte utover. Blinking blir den største og mest avanserte bevegelsen.

Jeg klarer ikke å si alt som plager meg, men han holder rundt meg når vi har lagt oss og jeg gråter med ryggen til. Han merker det ikke før jeg snur meg. Har du merket det før, spør jeg, og han svarer nei. Jeg er ganske flink, visker jeg, med mine ti år med trening i å ikke lage lyd. Så klemmer han meg hardt, hardt, hardt og sier at jeg er alt for flink, og jeg får han til å prate om seg selv i stedet, og etter en stund er verden ganske fin igjen. Vi sovner med armer og bein litt overalt, mage mot mage, og jeg er stiv i ansiktet av salt. Men jeg sover godt, det gjør jeg.

Dagen etter står jeg opp tidlig for siste gang på lenge, lenge, for å jobbe. Ser på mobilen uten stopp og bare venter på at han skal komme og hente meg med den store bilen. I mellomtiden gjør jeg kokkejakkene fine. Henger dem opp og sorterer dem. Løfter opp hvite klær til hun ene som har skadet ryggen sin men ikke vil gå hjem, ennå, så hun får brettet dem. Danser rundt med en meierilue på hodet og sier at jeg skal flytte, flytte, flytte snart, og at jeg nesten er ferdig, ferdig, ferdig med å jobbe. De andre ler av meg, og han ene mannen sier at jeg ikke kan dra fra dem, men jeg sier at det er akkurat det jeg kan, og at det kommer til å gå så bra så. Så springer jeg rundt med en pappeske på hodet og sier at jeg skal male den gul og at det skal være sydvesten min, i tilfelle det regner mye i nord, men innerst inne vet jeg at det umulig kan regne like mye som i Trondheim. Det kan umulig være like surt og jævlig. Vått og elendig. Så ille mye at jeg blir syk bare solen blir borte. I nord er nemlig alt fantastisk. Midnattsol, mørketid, nordlys, ekte snø, duskregn, fjell og hav og herligheter, og en leilighet som venter på bare oss to alene.

Når han kommer kjører vi rett på Ikea. Holder hender og jeg drar han rundt og tvinger han til å mene noe, for frem til nå har han sagt at han ikke bryr seg, men det tror jeg ikke noe på. Kunne jeg kjøpt en rosa tv-benk, for eksempel? Vi ser på og sitter i sofaer og stoler, men kommer frem til at vi sikkert ikke har plass i bilen, men vi finner en fin og hvit benk til TV’en vår, som jeg vet at han gleder seg til å se på, for det siste halvåret har vi sett film på datan hans, og det er jo ikke all verden. Etter det drar jeg han tilbake til stuebordene og tripper rundt før jeg bestemmer meg for et stort og fint i eik som jeg vil ha på to sekunder (to lange sekunder samtidig som jeg stanger hodet mot brystkassen hans og sier at han må slutte å være så slem mot meg og tvige meg til å bestemme alene), og da trenger vi plutselig ikke mer enn bokhyller, og det er fort gjort. Nede på lageret kjører han meg på en vogn og hopper opp på den selv, og vi seiler avgårde mot reolene. Det kiler i magen og det er gøy, gøy, gøy, og jeg kysser på han innimellom og kjøper eplekake med softis til oss begge mens vi venter på benken ved vareutleveringen for de tingene man tydeligvis ikke får hente selv. Så kjører vi hjem. “Hjem.” Bærer og stabler ting i bilen så perverst bra at det er minneverdig til tusen, vasker, slipper nøkkelen ned i postkassen og kjører.

Og så går ukene.

Plutselig har vi kommet oss på plass (mer eller mindre) og jeg har nesten ikke forstått det før nå at vi bor i en ny by. Et annet sted. Så veldig langt nord og så veldig langt fra alle vi kjenner at det er… rart. Men greit. Det er faktisk veldig greit.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjæreste Krølle har funnet seg et fjell å springe på. Han er ute og løper nå, til topps. Jeg, på en annen side, har gått berserk i gårsdagens popcorn. Kan nok ikke si annet enn at det egentlig smaker… ekkelt. Men det er salt.

Jeg har verdens studieangst og er så dramatisk jeg kan når jeg beskriver hvor fæle ting jeg må igjennom fremover, og sverger på at jeg skal finne meg en rådgiver på mandag. På bumsen, som min største lillebror sier. Han svenske, lille kosetingen. Fotballfantasten som syns att Krølle er rätt grym, men lätt att lura. Men ja, på mandag. Da begynner jeg med kartleggingen av hva jeg bør bli når jeg blir stor, eller hva jeg nå enn skal kalle det.

Men nå – nå skal jag bake brownies. Fordi jeg har komfyr og fordi jeg kan gjøre det. Og det er så herlig at det nærmer seg å bli ubeskrivelig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg elsker Google. Google Translate, ja.

Jeg skadet tommelen min akkurat. Men det går bra! Jeg har verdens peneste lapp – som jeg fikk fra mamma da jeg dro hjemmefra.

At jeg har fremdeles mange igjen lort er ikke fordi jeg aldri skade meg. Nei. Det er en stund at jeg syntes det var flaut å gå rundt med noe som dette limt inn på meg. Men nå, nå er jeg ikke vare på den. De er søte, og jeg bare ser ut som et uthus her hjemme.

Kjæresten min er på festivalen i Sverige, men meg, og jeg sitter jævla langt opp i Norge og synes synd på meg selv. Tromsø. Vårt nye hjem hvor vi kommer til å være super-smart. Allikevel sa han. Jeg vet ikke helt om det er for meg å være der. Men vi får se. Radiograf Jeg kommer på besøk. Kanskje senere, radiolog, eller stråling arbeidere, eller hva den heter. Det er absolutt brilliant.

Jeg måtte jo se om det virket, og kan konkludere med at nei – det gjør ikke det. Ikke veldig bra i alle fall. Google Translate suger.

Og om noen trenger en fasit på hva det egentlig står – vær så god.

Jag skadade just precis min tumme. Men det går bra! Jag har nämligen världens snyggaste plåster – som jag fick av mamma när jag flyttade hemifrån.

Att jag fortfarande har skitmånga kvar beror inte på att jag aldrig skadar mig. Nä. Det är för att jag ett tag tyckte det var pinsamt att gå runt med något sånt här klistrat på mig. Men nu, nu skiter jag i det. Dom är ju gulliga, och jag ser endå ut som ett dass här hemma.

Min sambo är på festival i Sverige, utan mig, och jag sitter jävligt långt uppe i Norge och tycker synd om mig själv. Tromsø. Vårat nya hem där vi skal bli supersmarta. Iallafall han. Jag vet inte helt om det ligger för mig att bli det. Men vi får se. Röntgenskötare ska jag bli just nu. Kanske radiolog senare, eller strålningsarbetare, eller vad det nu än heter. Det blir helt säkert strålande.

Fantastisk, dere. Og om noen lurer – det var selvfølgelig Powerpuff plaster.
Hot!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tenker; jeg har det bra, jeg har det bra, jeg har det bra, jeg har det bra, jeg er fullstendig normal og alt er bare bra. Og så fnyser jeg av meg selv. Tenker, hva for et håpløst menneske er jeg egentlig. Jeg lurer ikke meg selv engang.

I dag har jeg plassert bøker i den ene bokhyllen. Selvfølgelig tømte jeg noen esker ut over sengen og plasserte dem i hyllene én etter én. Satte dem inn og tok dem ut igjen, for det må være en viss symmetri, men ikke for åpenbar. En som jeg skjønner. En som gjør at jeg kan se på bokhyllen uten å bli gal. Men selvsagt ga jeg opp halvveis. Det er et evigvarende prosjekt når man har nærmere tusen enn fem hundre bøker og stadig lurer på om det hadde vært noe i en annen eske som hadde passet bedre. Sa til meg selv at nå er du teit. Endte opp med å sette de siste inn etter størrelse bare, og litt etter farge. En liggende haug med like store pocketbøker, med noen vanlige ved siden av, og så får vi se hvor lenge det varer før jeg er der igjen og ordner. Forhåpentligvis lar jeg være.

Så klart liker jeg å tenke at hei, jeg fungerer, men så tar jeg meg selv i å lage en liste, helt ut av det blå, uten å tenke, der det første punktet er å kaste opp, etter å ha spist en hel pose med M, bare fordi jeg kan, for å bli kvalm og bare fordi. Fordi. Og så leser jeg at punkt nummer to er å lage middag. Og jeg antar at logikken bak dette er at etter å ha kvittet seg med alle de små sjokoladebitene, så er det greit å spise wok med risnudler. Noe annet kan jeg ikke tenke meg.
Det er jo egentlig ikke det at jeg ikke vil spise mat, det er bare det at jeg ikke vil spise dårlig mat. Det er jo da jeg blir sprø. Antakeligvis også da jeg eventuelt blir større og overskrider det som i mitt hode er et ideelt tall. Noe som gjør meg gal. Driver meg til vanvidd, selv om det ikke alltid er sånn. Alle tallene i verden. Alt som kan være symmetrisk men som ikke er det. Og jeg dør innvendig når ting ikke er balansert.

Og jeg som trodde jeg var ferdig med alt sånt her. Men det viser seg at jeg plukker det frem i ensomme stunder, fordi det er en slags overlevelsesstrategi. En mekanisme som slår inn for å holde meg gående. Gir hverdagen mål og mening. Og ikke minst så kan jeg tillate meg selv å være distansert når jeg er alene. Litt apatisk, som man gjerne blir når man ikke gir kroppen nok næring. Men jeg veksler. Sørger for å ringe hyppig hjem for å prate med min bror. Da blir ikke ting så ensformig. Men likevel. Jeg lager helst ikke mat om jeg kan slippe, selv om jeg vil. Plukker frem fine oppskrifter og ombestemmer meg ved kjøkkenbenken. Står og stanger hodet i dørkarmen i stedet, så skyvedøren buldrer. Skuler på den tomme, gule posen, og på nudlene og grønnsakene på benken. Går inn på soverommet og gjør noe annet i stedet. Ringer hjem og får meg selv til å tro at alt er bra. Bra! Og så er det ikke det. Kjenner meg som en vits og forbanner meg selv, uten at det er godt for noe, og lurer på hvorfor i helvete jeg ikke kan få noen hjelp, selv om jeg vet. Grovt sagt er jeg for feit. Du sliter ikke før du er et godt stykke under undervekt, må vite. Og jeg er ikke i nærheten. Til det sier mamma at jeg må huske på at vi har en ganske tung beinbygging i familien vår. En solid struktur. Men hei, så tung og solid kan den umulig være når to bein brakk av litt hosting.
Du kan vel si at jeg egentlig ikke vet om jeg tror på det eller ikke. Jeg vil, men det er en alt for god unnskyldning til å overbevise meg selv om at mitt skjelett ikke er ekstraordinært. Det er bare helt vanlig og det er det.

Jeg har merker. Jeg er livredd for at de skal forsvinne og er hysterisk for at noen skal se dem, fordi det er ubehagelig, og den beste måten å gjøre dem usynlige på er å late som om de ikke er der. Og det er allerede der alt kolliderer med hverandre. Jeg vil ha dem men vil ikke at de skal være der. Jeg vil være et bra tall men vil ikke være syk. Jeg vil ikke spise, men jeg vil være mett. Jeg vil spise og kaste opp. Jeg vil gjøre som kroppen vil og at hodet skal være enig. Jeg vil ting som enten ikke går an, eller som går an men er uetiske. For å bruke det ordet. Og samtidig vil jeg ikke. Aller helst vil jeg være helt vanlig.
Mest av alt så forvirrer jeg meg selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg elsker å ha mange meter med kjøkkenbenk (en, to = mange), men akkurat nå er den full og jeg er så opphengt i å springe rundt med ting og tang at jeg uansett ikke har tid til å ordne noe annet enn knekkebrød og frokostblanding. Men det er greit, for jeg har funnet verdens beste knekkebrød. Og dessuten så har jeg Biola. Jeg trenger virkelig ikke mer enn det for å være fornøyd.

Det ser fortsatt ut som om det har vært krig her hjemme. Hjemme. Jeg ligger henslengt i den hvite sofaen og konstaterer at ja, jo, det her kan snart kjennes ut som hjemme. Jeg trenger noe på veggene, noe i vinduene. Noe som gjør at ikke alt er så veldig hvitt.

Jeg har sprunget rundt i shorts i hele dag og tenker at jeg må skaffe en sånn temperaturting, et termometer, så jeg kan se hvor mange grader det er her ute, for jeg tror ikke noe på at det bare var tretten for noen timer siden. Nei. Det var obskønt varmt, som jeg sa til Krølle. Så varmt at jeg måtte gå inn og kjøle meg ned. Rett og slett.

Ut over det har jeg vel ikke noe særlig å tilføye. Lydverket durer i bakgrunnen og jeg må handle mat i morgen. Det er vel det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er langt nord for polarsirkelen.
Eller, ganske i alle fall – alt etter som hvordan man ser på det.

Leiligheten vår er… kaotisk. Men stuen og kjøkkenet er nå under kontroll. Jeg har skrudd sammen det nye, fine bordet og satt blomster i vinduene. Fylt opp kjøkkenskapene og laget meg en fantastisk te-hylle med alle de ti tusen teene mine, og koppene og tekannen på hyllen over, og da er jeg fornøyd. Vannkokeren står klar til bruk dagen lang og da kjenner jeg at jeg er glad i verden. Ganske mye.

Soverommet er en annen historie. Det er der alle de femten eskene våre med bøker står. Og alle klærne mine. Krølle sine er allerede i skapet fordi han er så flink, men jeg er jo som kjent litt treig. Dessuten liker jeg å koserydde. Jeg liker ikke å være alt for effektiv når jeg flytter.

Tante har kommet hjem fra sykehuset etter å ha fått sin første runde med cellegift, og jeg håper så hardt at det kommer til å gå bra at det er umulig å si det. For hun er jo bestefar sin søster, sant, og når det gikk så dårlig med han så kan det vel i det minste gå bra med henne. Det er da noe. Jeg som har gledet med sånn til å bli kjent med henne og mase om hvordan de var når de var små. Jeg har jo hørt litt fra bestemor, men det blir ikke det samme. Det beste er å høre det direkte fra de som har opplevd seg selv.

I dag tidlig var vi og hentet en sofa. Jeg og Krølle. En akkurat passelig stor og hvit sofa, og en akkurat passelig stor og hvit fotskammel, med en glassplate så den kan brukes som bord, men den skal vi ikke bruke. Jeg vil nemlig sitte på den. Ligge på mage på den. For ingenting er så bra med en fotskammel som å ligge og svømme på den. Rulle rundt og være litt larve, fordi fordi. Fordi det er tøft. Fordi det er kjempekult.

Etter å ha hentet sofaen kjøpte vi en vaskemaskin, som vi måtte få opp trappen der ute selv. I regnet. Og vi måtte bære den sånn omtrent fem meter ekstra fordi det så klart kom en parkeringsvakt som var hore nok til å si at vi måtte flytte på bilen. Da ble jeg sur inne i meg. Så sur at jeg glemte hanskene mine inne etter å ha låst opp døren vår. Men det gikk bra. Og det gikk også bra å få vaskemaskinen inn, selv om den var pisstung. Krølle gjorde den største jobben selvsagt, fordi jeg har spagettiarmer når det kommer til så store ting. Jeg var mer som støttehjul – i tilfelle. Og – det fine med å ha familie i byen, selv om jeg frem til nå bare har truffet dem i bryllup, begravelser og store bursdager, er at man kan få hjelp til nesten hva som helst. Jeg skal for eksempel få hjelp til å montere vaskemaskinen, og det er fint, for da kan jeg og Krølle bare kose når han kommer hjem, i stedet for å gjøre sånne ting. Jeg har faktisk tenkt å bruke den neste uken til å få absolutt alt, bortsett fra ytterklærne våre, på plass. Fordi etter det så har vi ikke tid. Da blir vi superstudenter. Og innimellom det så vil jeg kose, kose, kose i sofaen vår. Med pledd, te, gulrotkake og Krølle, Krølle, Krølle.

Nå er han forresten lang borte. I den fantastiske Transitten med de intelligente vindusviskere. Han måtte nemlig levere den i Trondheim før klokken ni i morgen tidlig. Og så skal han jobbe en siste gang der, i det minste for nå, før han drar enda lenger sørover. Og så går det plutselig en uke, og så er han plutselig her, og da er jeg lykkelig helt ned til tærne mine igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er så mye fint jeg kunne sagt.

I stedet smiler jeg stort og borer ansiktet ned i de fine krøllene. Trekker pusten dypt inn og slipper den ut med et lite sukk. Ligger klistret inntil som et frimerke og vil aller helst bli liggende sånn resten av dagen, kvelden, natten og i morgen. Og jeg er så glad, så glad. Lykkelig til tusen millioner.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende